Linda Klakken

"Linda Klakken skriv enkelt og innsiktsfullt om eit lada tema. (...) Kjærleikslyrikken kan vere eit problematisk terreng å ferdast i. Språket kan kjennast utilstrekkeleg. Og i mangel på gyldige uttrykk, er det lett å falle attende i dei vande spora, idealisere og gripe etter dei velkjende orda. Når Linda Klakken, som her, tek dei sterkt lada kjenslene litt ned og gjer det enkelt, får derimot orda verke i det vesle med ein eigen overtydande styrke."

"Bringer universet inn i det hverdagslige, med renskårent blikk og poetisk presisjon. (…) De vakreste diktene fra mor til datter er til å få frysninger av."

"Boka er en blanding av gonzoreportasje og selvbekjennelse, en sjarmerende spikersuppe som først og fremst utstråler entusiasme og en tro på at man gjennom diktningen kan nærme seg 'bunnen i seg selv, og oppdage den samme bunnen i alle andre'. Det var vel Gunnar Ekelöf som først formulerte seg slik, men det blir ikke dårligere av den grunn."

"Og det er som om boka snakker til meg, gjennom de gamle beatpoetene, rett til meg, og den snakker om noe jeg driver og leter etter akkurat nå (…) Det er litteratur som dette som gjør at man får lyst til å pakke sekken og dra, uten annet mål enn det å være i bevegelse (…) Klakkens fortelling om beatpoetene er bra nettopp fordi den handler om alt annet, alt det som skjer, det som er livet."